Den katolske kirke og Pride

Av Professor Bernt Torvild Oftestad

Det foregår en revolusjon av vårt samfunn. Den har som mål å endre oppfatning av kjønn, seksualitet, familie, formering osv. og fremme ny mentalitet og praksis på dette område. Den kan kalles Pride-revolusjonen. Særlig viktig er det å fjerne fra lovgivning, offentlig og privat praksis og fra det offentlige rom for opinionsdannelse alt som uttrykker et tradisjonelt syn på kjønn og samliv. Det gjelder å bekjempe at heteroseksuelt samliv, altså mellom mann og kvinne, som kan føre til graviditet og barnefødsel, blir holdt frem som det normale og normerende i og for samfunnet. Det man setter i stedet, er en ideologi som er blitt kalt erotisisme. De ulike former for seksuell praksis er alle likeverdige og skal fritt kunne utfoldes og derfor vernes mot diskriminering. Det er opp til den enkelte å finne det uttrykk for seksualitet som samsvarer med egne følelser. Her skal alle ha samme frihet. Vi har fått lovparagrafer som skal sikre at vårt samfunns etterlever dette likhets- og frihetsideal. (Diskrimineringsloven § 6, og Straffeloven §118).

I dag har Pride-ideologien blitt overtatt av regjering, Storting, politi, forsvar, helsevesen og skoleverk og den nye statskirken, Den norske kirke. Alt fra barndommen av skal denne ideologien innpodes i folket. Barna skal læres til å finne frem til det kjønn som passer for dem. Men det finnes opposisjon. Den er noe forskjellig motivert. Foreldre er fortvilet over indoktrineringen av barna sine. Noen organiserer seg i «Foreldreaksjonen». I flere år har «Verdialliansen» vært aktiv som påvirker av offentlig myndighet og som juridisk rådgiver for dem som står opp mot Prides forsøk på ensretting. De blir utsatt for diskriminering og hets og må støttes og hjelpes. Nylig ble «Kristent ressurssenter» stiftet for å samle kreftene i denne kampen. Både enkeltpersoner og nettverk og fagpersoner med ulik kompetanse er aktive motstandere av Pride-ideologiens brede gjennomslag og statliggjøring gjennom organisasjonen Fri. Innen protestantiske frikirkeligheten prøver erotisismens forkjempere å bryte ned kirkesamfunnenes forankring i apostolisk lære. Men her er det krefter som står opp mot slike angrep. Den evangelisk-lutherske frikirke avviste for kort tid siden et forsøk på å bryte ned dens lære på dette feltet.

Den kristne italienske filosofen Augusto del Noce konstaterte for flere år siden i sin bok om modernitetens krise at dialog med forkjemperne for «den seksuelle frigjøringen», som er kjernen i erotisismen, er nokså formålsløs. For disse er det kristne virkelighetssyn som sådant undertrykkende. Hva skal man da føre dialog om. Dette bør man ha in mente når erotisismens tilhengere og medløpere prøver å legitimere deltakelse for eks. Pride-paradene. Det gjøres gjerne ut fra det liberalistiske «systemets» indre logikk. Da hevder man at slike parader skal fremme frihet, toleranse, mangfold, ja de demonstrerer kjærlighetens rett til å utfoldes seg i samsvar med den enkeltes egen vilje og eget behov. Det er altså det liberale demokratiets dypere formål som her kommer til uttrykk. Men om formålet å omtolke eller overse at mennesket er gitt av Gud med to ulike kjønn, som mann og kvinne, og at det legger etiske føringer for seksualitet og familie, da er det uten dekning i virkeligheten. Pride-bevegelsen opplyser ikke, men tildekker. Overfor katolikker vises det til at de har sin Corpus Christi–prosesjon. Andre må da ha rett til å ha sine prosesjoner med sine uttrykksformer og sitt budskap. Her må det gjelde gjensidig respekt i samfunnet. Men denne vurdering er politisk uriktig. Pride-prosesjonen er en manifestering av (halv)statlig ideologi målbåret av det offisielle Norge med statens ledelse i spissen og ikke sammenlignbar med et «privat» kirkesamfunns offentlige arrangement innen religions- og ytringsfrihetens rammer. Dessuten aksepterer ikke kristne at alle ideologier er likeverdige, like gyldige eller like sanne. Demokratisk frihet opphever ikke sannheten, men kan lett tildekke den.

Mange katolikker både prester og lekfolk er engasjert i klampen om kjønn, ekteskap og familie. De deltar og tar ansvar i ulike sammenhenger. Det er et naturlig engasjement, for det som nå er under angrep, er grunnsannheter i katolsk lære, forankret i Skriften, bekreftet i kirkens tradisjon og av kirkens læreautoriteter. Vi katolikker som har engasjert oss på dette viktige feltet, opplever at vi her står sammen med protestanter. Det er en løfterik økumenisk erfaring. Men vi spør også etter vår egen kirke? Har vi støtte fra den? Og hvorfor er den ikke selv mer aktivt engasjert på dette feltet.

Den katolske kirkes offentlige fremtreden i samfunnet er det primært kommunikasjonsavdelingen i Oslo katolske bispedømme (OKB) som tar hånd om og styrer. Det er kanskje ikke så overraskende at OKB ikke er engasjert på dette feltet når lederen for denne avdelingen selv har sin bakgrunn i Pride-bevegelsen. Men hvilket forhold har redaksjonssjef Petter Stocke-Nicolaisen til denne bevegelsens ideologi.

I dagens norske offentlighet fører protestanter nærmest en proxy strid for katolsk tro og lære. Da er det grunn til å spørre hvilket forhold kommunikasjonsavdelingen i OKB har til katolsk lære om seksualitet og ekteskap, siden engasjementet på denne fronten fraværende? Den innerste kjernen i Pride-ideologien er å legitimere seksuelt samliv mellom personer av samme kjønn. Har kommunikasjonsavdelingen og dens leder vansker med å forholde seg til at slikt samliv er i strid med katolsk etikk?

Comments

comments