Knudsen-saken bedømt i dag

Av Professor Bernt Torvild Oftestad 

Det er «25 år siden Børre Knudsen ble bispeviet. Etter dette sprakk fronten som støttet den omstridte presten», skriver Dagen 05.04. Avisen har laget et oppsett om Knudsen-saken der presten Odd Sverre Hove, tidligere redaktør i avisen, blir intervjuet. Sentralt står vigslingen av Knudsen til biskop: «– Det gikk ikke lang tid før de mest høykirkelige blant Børre Knudsens venner tok avstand fra vigslingen av embetsteologiske grunner. Hele fronten sprakk det året, og mange av de mest toneangivende gikk til katolske kirker.» Jeg hører vel med til de «høykirkelige» som Hove omtaler. Selv har jeg skrevet forholdsvis utførlig om Knudsen-saken i min selvbiografi.: Veien og målet. En konversjonshistorie (Efrem forlag 2021)

Hvorfor «sprakk fronten», altså den “front”som Hove forutsetter? Saken er at det ikke var noen «kirkelig front» mot abortloven. Mange kristne var mot loven, men noen egentlig front dannet de ikke. Biskop Lønning gikk i 1975 av som biskop i Borg i protest mot statens behandling av en kommende abortlov. I 1987 vendte han tilbake som biskop og opphevet dermed sin egen embetsnedleggelse. Hva Lønning egentlig sto for, bortsett fra seg selv, er en gåte.

Knudsen nedla også sitt embete i 1978/79. Men han foretok ikke noe tilbaketog. Det var umulig ut fra hans begrunnelse, som kort kan fremstilles slik: Den norske stat er ut fra Grunnloven (Grl § 2) en evangelisk-luthersk konfesjonsstat. Abortloven av 1978 er i strid med evangelisk-luthersk kristendom. Staten har dermed brutt med sin egen konstitusjon. Den norske kirke, som er en Jesu Kristi kirke, kan ikke lenger ha noen direkte rettslig relasjon som statskirke til denne “ukristelige” staten. Et brudd må til. Knudsen brøt ved å nedlegge sitt statsembete, men beholdt sitt kirkelige embete gitt med ordinasjon og bekreftet ved kollats. Han handlet ut fra klare ekklesiologiske og statsrettslige forutsetninger og mente selv i analogi med biskopenes og prestenes brudd med nazistaten under okkupasjonen.

Problemet for Knudsen var at ingen med kirkepolitisk tyngde delte hans syn verken de lavkirkelige organisasjoner (med Carl Fr Wisløff som sin selvskrevne leder) eller reformkirkeligheten (som biskop Aarflot sto i spissen for). Disse hadde verken hans kirkesyn eller hans syn på staten. De hadde akseptert den moderne staten. De lavkirkelige den liberale venstrestaten. Reformbevegelsen den liberale sosialdemokratiske staten. Ingen av dem hadde Knudsens kirke- og embetssyn. De var ekklesiologis sett moderne demokrater. Her var ingen embetsbærere, men funksjonærer eller sekretærer. Heller ikke vi såkalt «høykirkelige», som støttet Knudsen, delte hans syn fullt ut. Vi ønsket Den norske kirke avviklet som statskirke, mens Knudsens holdt fast ved den statlige konfesjonskirken.

Høyesterett gjorde det klart at statens konfesjonsbinding ikke gjaldt styret av samfunnet i alminnelighet, men bare “indrekirkelige” forhold, hva nå det skulle bety. Retten understrekte bare at vår moderne stat var liberalistisk, dvs. opptatt av rettigheter, særlig frihetsretten, men uinteressert i å ta stilling til realiteter som spørsmålet hva et foster egentlig er. Knudsens oppgjør med staten ble derfor politisk-rettslig irrelevant, mente retten.

Knudsen tapte overfor staten og endte med «Den norske kirke i eksil». En slags privatdrevet «sann» utgave av Den norske kirke. Lavkirkelighetens mange og sterke ord mot abortloven er nå stilnet av. Lavkirkelige organisasjoner spises i dag opp fra utsiden av den moderne liberale statens totalitære frihets- og likhetsideologi, fra innsiden av sitt moderne demokratiske kirkesyn. Den norske kirke er blitt sikret en fremtid ved bli en grunnlovsfestet “kirke” for den norske statsmakten. Selvsagt følger den statens ideologi i lære og kirkerett. Vigslingen av Knudsen til biskop endog med påstått apostolisk suksesjon, kunne ikke en gang Knudsen selv gi en entydig teologisk bestemmelse av.

Det hender prester og lekfolk beklager seg over den kirkelige utviklingen i Den norske kirke. De fleste av dem har nå fått det kirkeliv som de måtte forvente. Var Knudsen-saken en mulighet for en utvikling i annen retning? I dag tror jeg ikke det. Knudsen dannet en “kirke i eksil”. Disse eksulanter hadde ikke noe Jerusalem å vende tilbake. For denne byen var borte. Men hadde den noen gang vært der?

Comments

comments